Kjæreste, løgner og skuffelser.

Ja, nå har jeg vært sammen med kjæresten min i over 1 år, vi bor sammen og vi har 2 katter ilag. Hvem skulle trodd det?
Kan ikke si at forholdet vårt er perfekt og fantastisk hver dag, men  vi holder ut.
Vi har kranglet om unødvendige ting han selv har valgt å gjort mot meg, og det er eneste gangene vi kranglerm pga noe han selv gjør.
Er det noe galt med meg for at jeg ikke vil at han skal lyge meg i ansiktet?
Er det noe galt med meg at han sier at han ikke bryr seg om noen masserer meg, men jeg sier at jeg har et problem med om noen jenter gjør det på han?

Jeg synes ikke det. Jeg synes det skal være en selvfølge at en kjæreste ikke skal lyge til kjæresten sin noen gang! Uansett hva det skulle være.
Jeg synes ikke at at han skal gå å få masasje fra jenter på jobben sin enda han vet at jeg ikke liker det og jeg har sagt at jeg ikke vil han skal gjøre det. Og han i tilegg har sagt at han skal ikke det.

Synes ikke at det skal være sånn i det heletatt. Og så når jeg tar det opp med han at han var fullstendig klar over at jeg ikke syntes noe om det, så begynner han å skal krangle om det?? Og bare sier dritt sånn som “Jaja, jeg skal ikke gjøre det flere gang da”
På den mest sureste måten det går ann å si det på ? Hva faen liksom?

Jeg hadde respektert han om han hadde sagt at han ikke vil at jeg skal bli massert av noen. Jeg hadde aldri gjort det da.
Men han beviser nå at han ikke respekterer meg.
Så da har vi to ting som beviser det.
Han lyver til meg om og om igjen, og han respekterer ikke meg!

Hva er det slags kjæreste?? Fortjener ikke jeg litt bedre enn som så??
Jeg er nervøs hver dag fordi jeg er redd for at jeg skal finne ut av noe han har lyget til meg om, eller gjort noe han vet jeg ikke liker.
Jeg har prøvd å gitt faen å heller leve mitt eget liv og forhold, og heller bare ikke bry meg noe om han gjør. Men det går dårlig.

Jeg både hater og elsker dette forholdet. Det er verdens beste om ingenting skjer, men det er verdens værste når det faktisk skjer.
Jeg elsker å være sammen med han, og i dette forholdet, men samtidig så hater jeg det han gjør mot meg.
Jeg tenker at jeg fortjener en som ikke lyver til meg, en som respekterer meg. Fortjener ikke alle det? Er ikke det det som er et forhold??
Noen ganger lurer jeg på om jeg bare skal la være alt dette, bare snu ryggen til og forlate alt.
Men så godtroanes jeg er, så prøver jeg hele tiden å vente på å se om ting skal bli bedre. Om at han skal respektere meg, og slutte å lyve.  De to siste ukene har han vært ærlig, men så er spørsmålet om hvor lenge det blir å vare…
Jeg hater å måtte sitte å grue meg til neste gang det skal skje. Forberede meg på hva jeg skal si osv… Hva faen er det slags forhold???

Men en ting kan jeg love dere og megselv, om dette er det samme om 1 år (14.12.2011) , så er jeg helt ferdig. Da gidder jeg ikke mer.
Im done. Goodbye. Hade. Farvæl. Kos dæ!

Er det ikke meningen at det er begge som skal jobbe med ting? Ikke bare en, og det er den som faktisk blir såret og skuffet om og om igjen??

 

Faen heller.

Framtid.

Jada, alle tænke på framtida no og da.

Når æ tænke på framtia, så tænke æ på korsn d bir å ha onga, være gift me værdns bæste mann, og ei nydli leilighet, kanskje tilåme hus.
Æ tænke på korsn navn ongan mine skal ha, katti andre skal få vite navnan når æ e gravid, om æ skal vente me å fortelle d til ongen e kommet til værdn eller ikke. Æ vil vente. Vil ikke at NÅN skal vite om d før tia e kommet.
Utenom mæ og farn til ongen.
Og om æ vil vite kjønnet eller ikke. Æ vil vite d, såklart.

Blir æ og samboern vårres til å ende opp ilag som gamle menneska, me barn som e flytta ut, så da e d bare mæ,han og ei bikkje eller ei katt? Eller e d ikke han æ bir å ende opp me?
Æ håpe no d. E kanskje tili å si at æ trur æ har funne den rætte, men æ håpe og trur at han e den pærson æ bir å gifte mæ me, få barn me, bli gammel med…
Om han føle og trur d samme, d vet æ ikke, men æ håpe.

Verdens Beste.

Du e den bæste gutten æ vet om.
Du får mæ til å smile, du får mæ t å bli irritert.
Du får mæ tell å flire, du får mæ tell å ville grine.

Du e så anneledes enn ka di andre har vært.
Du e så mye bedre. Kanskje du e for bra til å være sant.

Du får mæ tell å føle mæ som værdns heldigste jente, men samtidi så får du mæ tell å føle mæ som værdns mæst
dødsdømte pærson. Æ e så redd for å miste dæ.
Du e min eneste, æ hadde ikke hatt nåkka imot å hatt dæ ræssn av live mitt.
Æ vil oppleve alt me dæ. Nye plassa, nye menneska, uansett, på både godt og vondt.

Du e min one and only love. Jada, klisskliss tænke du. Men ja jo.. d e væl sånn d e.

E ikke mye æ kain gjøre me d….

Ka skal man gjøre om ting ikke går som man håpe på?

Ka man gjør? Om dine drømma, dine håp, din framtid, dine’s framtid, ikke går som d skal. Som d burde. Ting man har jobba så længe me, ting man har åpna hjærte sitt til og for. Ka gjør man, når man håpe og vil at d skal gå helt ut, men så går d bare hallveis? Og må bynne helt på nytt. Mange, alt for mange gidd ikke, og vil ikke bynne på nytt, og tar den ænkleste løsninga, nån tar den løsninga dær man drit i alt og alle, og blir helt forandra, og andre tar d me nån tåra, nån daga me depping og spising, og så håppe opp på beina igjæn. Æ har allti tatt den andre løsninga. Og de to siste gangan tok æ den siste. Å d føltes bra, men håpløst! Å æ innså at æ vil aldri sætte mæ ut dær igjæn, åpne hjærte mitt til nån. Ikke bi knytta t nån igjæn. For så å bi knust som æ bei. Men kjæliheta kommer å tar dæ me storm. Nu e æ inne i et 4mnds langt knytta bånd, å æ e livredd for at d ska gå som di andre gangan. Men en ting e vældi sikkert, æ tvile vældi stærkt på at æ miste følelsan helt plutseli en dag å tænke at æ ikke vil mer. Som æ har gjort me andre. Æ e heller redd for at d skal bi som d siste, dær han e en totalt drittsækk, falsk, utro(?), løgner, ikke han æ bei kjent me først. Ikke han æ falt for. Æ e redd fordi æ har d bra. Æ e redd fordi æ har en som æ bryr mæ utruli mye om, og som betyr masse for mæ. Æ e redd for å bi usynli for han. At han ikke skal se mæ. Redd for at han skal snu ryggen til mæ… Å æ trur altid æ kommer til å være redd. Uansett kor stramt båndet e og bir. Men sånn e d. And it allways will.

Hvordan blir ting?

Jeg har nettopp søkt på skole.  Som er 1times tid med båt unna.
Og jeg er her hjemme i helgene og feriene.
Jeg synes det er bedre enn å være borte i 1år og bare være hjemme 2-3 ganger iløpet av året.
Men jeg er redd for at kjæresten min skal si at det ikke blir å funke, at det ikke holder med å møte meg hver helg og feriene.
Jeg skjønner jo det på en måte, men på en annen måte, om man skal si som andre sier: Om han er glad i deg, og virkelig vil være sammen med deg, så går alt!”
Men hva om han ikke er så glad i meg når den tid kommer? Hva om han ikke virkelig vil være sammen med meg?
Såklart, vil han ikke det, så er det greit, men jeg vil ikke at forholdet vårt skal gå til F fordi jeg må gå på skole.

Jeg sa nei til skolen sist jeg kom inn der, pga jeg hadde en “god” kjæreste og ei bestevenninne som var gravid. Det frister å ikke søke nå heller pga han jeg er sammen med nå, bare for å “redde” forholdet, men det blir ikke rett, jeg må jo komme meg en plass i livet. Jeg må jo bli ferdig med skolen før jeg dør av alderdom eller noe.

Men såklart, det er jo ikke sikkert at jeg og han er sammens når/om jeg kommer inn på skolen, men jeg håper jo. Og jeg ønsker det, for sålangt, har han vært verdens beste mot meg. Jeg har det så utrulig bra sammens med han. Han vet så mye mer om meg, enn hva noen andre av kjærestene mine har ever hvist.
Jeg er mye nermere han på alle måter enn jeg har vært med noen andre.
Vi er enig i så mange ting, viktige ting. Han får meg til å le. Jeg kjeder meg aldri når han er med meg. Jeg vil ikke miste han…

Han fortjener kun det beste. Jeg vet ikke om jeg er bra nok for han, men jeg prøver. Jeg vil at han skal ha kun det beste som finnes her i verden!

Men som man sier, man får bare håpe på det beste, og forberede seg på det verste.

Har du det fint?

Har du det fint,lille du?
Er du sint på meg?
Jeg håper du har det fint hvor enn du er, og jeg håper du ikke er sint på meg.
Selv om jeg aldri holdt deg, følte jeg deg.
Selv om jeg aldri sa noe, hørte jeg deg.
Selv om at jeg aldri kjente deg, elsket jeg deg.

Du skulle vært her nå, med meg. Du skulle vært i mine armer nå.
Hvordan hadde livet mitt vært nå om jeg hadde hatt deg her?
Med masse babyting, bamser, bittesmå klær,sokker og sko, flasker og smokker, babyseng, stellebord, bleier, barnevogn… og så mye mye mer.
Og sist men ikke minst, all min kjærlighet jeg har for deg.

Jeg sitter her igjen, med all denne kjærligheten som jeg skulle gitt til deg. Det er tungt, for alt det tilhører deg. Og bare deg!
Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av det… Det ligger gjemt lengst inne i hjertet mitt, og bare venter på at du kanskje skal snu og gi meg en ny sjanse.
Det er gått bare litt over 9 mnd siden jeg viste om deg, og på bare to dager, ble du borte… Første dagen på sykehuset, så fikk jeg vite hvor gammel du var, og om jeg virkelig ville gå igjennom det. Jeg sa at jeg hadde ingen andre valg, jeg ville ikke at du skulle vokse opp uten en far. Jeg ville bare det beste for deg.
Han som jeg var hos, sa at det var veldig voksent og modent sagt og tenkt av meg. Så ble jeg sendt til ei dame, som ga meg en pille som jeg skulle svelge, som skulle stoppe at du voks mer, og så ga hun meg en del smertestillende som jeg skulle ta med meg hjem, for det kunne bli veldig smertefullt når det stoppet.
Jeg ble ferdig, satt meg på bussen hjem, lå å gråt på rommet mitt mens jeg leste om hvor utviklet du egentlig var da. Så var det bare å komme seg til sykehuset dagen etter igjen å bli innlagt.
Jeg ble vist til en seng på et rom der en kompis av meg var og kjæresten hans. Hun skulle igjenna det samme som meg. Tror hun var like nervevrak som meg.
Så kom sykepleieren med to tabletter som hun skulle stikke inn i skjeden for å myke opp alt og at livmoren skulle støte deg ut.
Så ga hun meg mange smertestillende samtidig, og så var det bare å ligge å vente. Smertene ble uutholdelige, jeg var kvalm, svettet, føltes som at jeg holdt på å kveles. Det er den verste smertene som jeg noen gang i mitt liv har kjent!
Det var rett og slett helt forferdelig.
Så skulle jeg gå på do for å se om du skulle komme ut, men istedenfor så kastet jeg opp.  Det var hvist ikke klart at du skulle komme ut helt enda.
Så jeg måtte bare gå å legge meg igjen. Jeg prøvde å sove litt, men det gikk ikke.  Jeg lå der bare i halvsvima å prøvde å ikke kaste opp på gulvet eller i senga. Jeg tenkte hele den dagen, at jeg ville heller at noen skulle skyte meg. Jeg orket ikke mer. Det var fælt, men fælest å vite at det var deg, deg som var inni meg, deg som jeg strevde så fælt med å få ut.
Så etter noen timer, så kom du, det var uvirkelig. Høre at plutselig treffer noe tungt og stort vannet i toaletten.  Det var deg. Jeg følte at jeg skulle besvime med en gang jeg innså det.
Min baby, min nydelige jente eller gutt, ble skylt ned som om at det skulle vært litt papir!!
Jeg hadde ikke ord. Jeg kom ut fra badet og hentet meg en røyk, for jeg tenkte kanskje det kunne hjelpe på nervene mine litt. Men sykepleierne sa jeg ikke fikk lov å gå å røyke enda. Jeg måtte ligge en stund til.
Jeg var fortsatt dårlig, så jeg fikk en varmeflaske til å ha på magen, det hjalp faktisk litt. Så fikk jeg flere smertestillende og sa at jeg skulle bare ringe om jeg trengte noe annet.
Bestevenninnen min var der med meg også, så hun gikk å hentet litt mat til meg og henne, eneste jeg klarte å spise var to små tugger av ei brødskiva med brunost. Jeg måtte be henne om å ta av meg bhen, jeg følte jeg skulle dø av luftmangel der jeg lå. Hele den dagen var uvirkelig. Og jeg vil aldri, aldri(!) oppleve det samme som jeg opplevde da.
Det som er litt latterlig, er at jeg hadde ikke hatt sex på over et år, som da var exen min som var den siste jeg lå med, så var jeg på besøk der et år etter det var slutt mellom oss, og da skjedde det. Hvor sært er ikke det?
Det er helt utrulig skummelt om hvor enkelt det er å bli gravid.
Aldri mer sier jeg bare, det der tok kaka for å si det sånn.
Og nå må jeg leve med at 26 desember, hvert eneste år, hele livet, skulle jeg hatt ei lita datter eller sønn. Hvert år, må jeg ha i hodet mitt om hvor gammel han eller hun skulle vært. Nå skulle hun/han vært 10 dager gammel. Mi lille søte fine nydelige Leah eller min kjekke fantastiske Shawn.

Jeg savner det alltid.
Jeg glemmer deg aldri.
Jeg elsker deg alltid.

Du er alltid i mine tanker og i mitt hjerte. Aldri glem det,vennen.

<3

Dem fortsetter….

Marerittene fortsetter… At han tar henne fra meg. Prøver å drepe henne. Eller han…
Denne gangen drømte jeg at han dyttet meg ut av en bil i fart, prøvde å slå meg i magen, prøvde å få den ene personen som prøvde å hjelpe meg og som brydde seg til å snu ryggen mot meg. Å det klarte han. For han sluttet å snakke med meg, sluttet å stå ved min side når han kom.
Jeg våknet med vondt i magen,kvalm og redd.. Hvor lenge skal dette fortsette?
Jeg vil ikke at det skal fortsette å komme til meg.

Det gjør meg deprimert, nervøs, jeg klarer såvidt å stole på noen lenger.
Jeg ga exen min hele hjertet mitt, jeg gjor alt jeg kunne for han, jeg stolte på han, jeg trodde på alt han sa, jeg trodde han var den jeg ble forelsket i.
Helt til han ble helt motsatt. Og klarte fint å bevise hvordan han egentlig er.
Jeg skulle gjerne satt opp skilt til hele verden for å fortelle hvordan han er så han ikke lurer noen andre på samme måte som meg.
Sex,alkohol og jenter er det eneste som står i hodet hans.
Ikke ansvarsfull, står ikke på sitt, fullstendig drittsekk for å si det mildt.

Når skal dette ende? Marerittene? Jeg mener, jeg var fullstendig klar over at det kom til å forandre hele livet mitt, resten av livet mitt, jeg vet jeg kom til å få mareritter om det, jeg vet jeg kom til å angre selv om at det var til det beste, og jeg var fullstendig klar over at jeg kom til å hate meg selv for det så lenge jeg lever.
Men ikke at dem skulle bli så ille, ikke at det skulle komme så ofte, ikke at jeg skulle få så vondt av dem.

But I guess that’s life. Når man ikke er forsiktig, ikke hører på magefølelsen om når ting er galt, mens hjertet og hodet sier det er rett der og da….

Han er en flink skuespiller. Det skal han ha. Han klarte å lure meg nesten et helt år.

Gjor jeg en feil?

Gjor jeg en feil med å nekte deg et liv? Jeg vet du kunne fått et kjempefint liv,vennen min. Jeg skulle gjort alt for at du alltid skulle hatt det bra. Jeg hadde ikke nølt et sekund om det var noe du trengte.
Jeg skulle gitt deg all kjærlighet jeg har i hele meg og mer. Det vet du.
Jeg tenker stadig på om jeg gjorde en stor feil. For deg. Og for meg.
Jeg sjekker hele tiden om hvor stor du skulle vært, hvor stor jeg skulle vært, hva du kunne gjort, hørt, sett.
Og hver gang gråter jeg for deg. Jeg føler jeg gjor en feil ved å ikke ha deg. Og det må jeg leve med hele livet mitt.
Men du vet hvorfor. Jeg håper du vet hvorfor jeg måtte gjøre sånn som jeg gjor.
Din far… Han hadde ikke vært bra for deg. Ikke for meg heller. Hvordan skulle han klare å hjelpe til å ta vare på deg, når han engang ikke klarte å holde på jobben sin? Jeg vet han hadde lekt mye med deg,men han kan ikke ta ansvar. Og han tenker ikke på andre.
Jeg husker når jeg ringte han for å si at dem ble positive, noe av det første han sa, var at om jeg beholdt deg, så var det bare for at jeg skulle ha pengene som skulle gått til deg. Og det mest utruligste,mest egoistiske han sa iløpet av den samtalen, var at han ville ikke ha deg, fordi da kom ingen jenter til å like han og han ikke hadde sjangs på noen lenger.
At ingen jenter ville ha en gutt som er en far.
Siden den dagen jeg fant ut jeg egentlig skulle hatt deg, har han ikke sagt et eneste ord som er støttende. Ikke ET!
Han sa at om jeg beholdt deg selv om han ikke ville det, så MÅTTE han vel gå med på det.
Alt han sa iløpet av den samtalen, var grunnen til at jeg måtte gjøre det jeg gjor. Jeg klarte å se hvordan han egentlig er,hva han prioriterer i livet. Der alkohol,jenter og sex er det som står høys på listen hans.
Desuten ville jeg aldri ha sendt deg fram og tilbake fra Tromsø til *******.
Jeg ble selv sendt fram og tilbake, og det er dritt! Og jeg unner ingen det.
Mitt barn skal ha begge foreldrene ilag, i samme hus, og på samme linje når det gjelder barnet og omstendighetene.
Mitt barn skal ha sin far der,uansett hva,noe jeg aldri fikk oppleve.  Og man ser jo hvor det har endt med meg, jeg hater min “far”. Jeg har aldri kalt han for pappa. Og det kommer aldri til å skje. Jeg har aldri sagt at jeg er glad i han, for det er jeg ikke. Og han har aldri sagt det til meg.
Jeg har aldri savnet han og den dagen han dør, så blir det neppe å røre noe ved meg. Jeg har ingen følelser for han. Han er ikke i min familie. Og han får aldri lov til å være noen særlig stor del i mine barns liv.
Ikke med den måten han oppfører seg på.
Det gikk nettopp opp for meg at mitt barn,kommer aldri til å ha bestefedre eller oldeforeldre. Ikke fra min side ihvertfall. Jeg skulle virkelig ønske at om jeg skulle beholdt deg, så hadde du fått møtt din oldefar som gikk bort for ikke så lenge siden. Du hadde fått høre stemmen hans. Jeg kan fortsatt høre lattern hans. Herregud hvor jeg savner han…

Men uansett,jeg håper du forstår, og jeg håper at jeg får deg tilbake når tiden er rett og ting her er rett. Og at du gir meg en sjangse til å være den gode mammaen jeg vet jeg kan være for deg.
Og selv om at jeg aldri kom sålangt at jeg kjente deg, så savner jeg deg,jeg savner å vite at du er der. Med meg overalt hvor jeg er.
Jeg vet du hadde blitt den beste jenta eller gutten jeg noen gang har møtt.

Påtide å skrive noe nytt kanskje?

Da var man tilbake her igjen, fant ut at kanskje man skulle skrive noe.

Er ingenting nytt som er skjedd siden sist egentlig. Jeg er enda syk og hoster som et troll. Og i tilegg ser ut som et troll siden jeg ikke har fikset meg eller noe idag.  Så håret står til alle kanter og øynene mine er røde etter hosting så tårene har rent ned. Superkoselig!
Ligger nå å hører på Will Young faktisk. Utrulig bra stemme.

Igår var jeg og JC med Prestvannet å matet endene. Var kjempekoselig. Og når vi var ferdige og skulle gå til bilen så kom alle kråkene og endene flaksene og svømmende etter oss. Jeg fikk litt dårlig samvittighet for å dra fra dem,men..
Det regnet og det var iskaldt ute! Angret litt på at jeg ikke tok med meg noe jakke ja.
Så når vi kom hjem til JC så satt vi oss å så på tv og herrjet litt. Angrer litt på det nå, for jeg har gangsperre i armene og jeg har blåmerker etter bitinga hans på ryggen faktisk. Tror aldri jeg har hatt blåmerker på ryggen av alle plasser.
Men det går egetnlig litt bra fordi jeg har gitt han noen også. Hihi.
Skulle trodd vi misshandler hverandre eller noe.

Så over til tunga mi! Den har vært litt håven og øm i det siste på den bakerste og eldste piercingen. Og jeg har tatt den ut to ganger og tenkt at jeg måtte ta den ut så tunga kunne bli bedre, men det har bare vart over natten så har jeg måtte tatt den i igjen. Jeg klarer ikke å ta den ut. Jeg må ha den der. Jeg har hatt den i snart 2 år og det er litt forsent for at den skal begynne å oppføre seg teit mot meg og tunga nå!  Men nå har den faktisk roet seg ned og begynner å bli mye bedre. Så det er kjempebra!  … Ikke at dere bryr dere så mye om hva som skjer med tunga mi men….

Med meg så går ting veldig bra. Jeg har registrert meg som arbeidsøker på nav, og jeg holder enda på å lete etter jobber. Er ikke så lett som man skal ha det til for å si det sånn.
Og så har jeg fått spørsmål fra en kompis om jeg vil være med til London (!) for bare 250kr turretur! Hvem sier da nei til noe sånt?? Eneste probleme er at jeg har ikke pass.. Så jeg må få fikset det. Litt sært å tenke på at jeg må betale mye mer for passet enn for reisa.
Og såå, er det ikke lenge til jeg blir 20! Litt under 7uker til faktisk. Fy fader tiden går for fort. Og jeg er engang ikke kommet igang med live mitt !  Og jeg er enda laangt ifra det også.

Bare en tanke

Når en venn man trodde var nær, plutselig endrer alt, og glemmer minner og ord som har vært sagt, så sier det bare “litt” om hvor mye den person egentlig brydde seg. Du kan si du savner dem,elsker dem, så mye du bare vil. Det endrer fortsatt ikke det at du har “dumpet” dem som dine venner! Skjerpings til alle dette gjelder.  (Ikke hintet til noen!)

Så over til noe helt annet. Med tanke på en viss klage om at jeg virket så trist i innleggene, så skal jeg skrive om brae ting som skjer hos meg for tiden!

Jeg har det ganske bra akkurat nå. Har ikke funnet jobb enda, men det kommer seg vel.
Jeg er blitt skremmende barnslig for tiden når jeg er enten ute med kompisser eller er hjemme. Dem får ut den teite meg. Og nei, jeg klager alldeles IKKE! Jeg er så glad i dem at jeg tror jeg kunne spydd i håret deres! Dem betyr masse:)
(Oh no, jeg bruker smiley!!)
Jeg har ingen kjæreste for tiden, men hvem vet hva som kan skje framover i tiden. Og, jeg har en, som er en av to verdens beste sovevenn! Ene er Lea, som da er hunden til en kompis,men hun snorker og sleiker litt for mye. Og han andre er en kompis soom jeg har nettopp fått kontakt med igjen. Jeg sover utrulig godt med han! Men han mener jeg småsnorker (jeg snorker da ikke!) og når han sier det, så blir jeg bittelitt flau.  Men det er nå så.
Å han liker nesten alt jeg hater! Men det går veldig bra egentlig, fordi om vi en gang flytter sammen eller skal ha filmkveld sammen med godteri og mat, så får jeg ha alt det jeg synes er godt ifred! Og hva er det? Jo det er bra!
Men ja, han er kjempekoselig, og jeg trives masse når jeg er sammen med han. Han får meg til å smile å le. Så det er jo bra. Så får man vel bare vente å se om hva som evt kommer ut av det hele. Stresser ikke med noe som helst og det gjør ikke han heller.

Akkurat nå så ligger jeg i senga å lurer på om jeg er blitt litt syk. “Imårres” når jeg våknet, så var halsen min fucked, nesa mi va halvveis tett, og formen var bare helt crap. Men man må jo bare si sånn som Barney Stinson (Må bare endre Sad til Sick) sier:

“When I get sick I stop being sick and be AWESOME instead. True story!”

Så ja. Retten og sletten! Viste ikke helt om hva mer jeg skal skrive. Jeg ligger her å koker hjel under dyna.

Igårkveld var jeg og RM å byttet til vinterdekk på babyen min. Og jeg må innrømme at jeg synes jeg var dritgod!
Hvem faen sier at ei jente ikke kan bytte dekk lissom?! Så bullshit.
Så kjørte vi hjem hit, parkerte min bil og tok RM sin å kjørte til han så han fikk dusjet og byttet klær, så kjørte vi til byen, og så kjørte vi å hentet RK og AJ for å kjøre dem til byen.
Såå kjørte vi nå litt mer, så fant vi ut senere at vi måtte jo kjøre på “fjellet” der det var litt snø for å leke litt. Jeg var en smule skeptisk,men det gikk jo fint. Faktisk.
Såå tror jeg ikke det var mer å si om den kvelden/natten som er nevnverdig.

Nå gidder jeg ikke skrive mer, for nå ble jeg litt lei og litt tom for noe å skrive om.

Som jeg har sagt før, kom med spørsmål dere vil ha svar på, uansett hva det gjelder, kom med tips om hva jeg kan skrive om, gi deres kommentarer. Takk