Gjor jeg en feil?
Gjor jeg en feil med å nekte deg et liv? Jeg vet du kunne fått et kjempefint liv,vennen min. Jeg skulle gjort alt for at du alltid skulle hatt det bra. Jeg hadde ikke nølt et sekund om det var noe du trengte.
Jeg skulle gitt deg all kjærlighet jeg har i hele meg og mer. Det vet du.
Jeg tenker stadig på om jeg gjorde en stor feil. For deg. Og for meg.
Jeg sjekker hele tiden om hvor stor du skulle vært, hvor stor jeg skulle vært, hva du kunne gjort, hørt, sett.
Og hver gang gråter jeg for deg. Jeg føler jeg gjor en feil ved å ikke ha deg. Og det må jeg leve med hele livet mitt.
Men du vet hvorfor. Jeg håper du vet hvorfor jeg måtte gjøre sånn som jeg gjor.
Din far… Han hadde ikke vært bra for deg. Ikke for meg heller. Hvordan skulle han klare å hjelpe til å ta vare på deg, når han engang ikke klarte å holde på jobben sin? Jeg vet han hadde lekt mye med deg,men han kan ikke ta ansvar. Og han tenker ikke på andre.
Jeg husker når jeg ringte han for å si at dem ble positive, noe av det første han sa, var at om jeg beholdt deg, så var det bare for at jeg skulle ha pengene som skulle gått til deg. Og det mest utruligste,mest egoistiske han sa iløpet av den samtalen, var at han ville ikke ha deg, fordi da kom ingen jenter til å like han og han ikke hadde sjangs på noen lenger.
At ingen jenter ville ha en gutt som er en far.
Siden den dagen jeg fant ut jeg egentlig skulle hatt deg, har han ikke sagt et eneste ord som er støttende. Ikke ET!
Han sa at om jeg beholdt deg selv om han ikke ville det, så MÅTTE han vel gå med på det.
Alt han sa iløpet av den samtalen, var grunnen til at jeg måtte gjøre det jeg gjor. Jeg klarte å se hvordan han egentlig er,hva han prioriterer i livet. Der alkohol,jenter og sex er det som står høys på listen hans.
Desuten ville jeg aldri ha sendt deg fram og tilbake fra Tromsø til *******.
Jeg ble selv sendt fram og tilbake, og det er dritt! Og jeg unner ingen det.
Mitt barn skal ha begge foreldrene ilag, i samme hus, og på samme linje når det gjelder barnet og omstendighetene.
Mitt barn skal ha sin far der,uansett hva,noe jeg aldri fikk oppleve. Og man ser jo hvor det har endt med meg, jeg hater min “far”. Jeg har aldri kalt han for pappa. Og det kommer aldri til å skje. Jeg har aldri sagt at jeg er glad i han, for det er jeg ikke. Og han har aldri sagt det til meg.
Jeg har aldri savnet han og den dagen han dør, så blir det neppe å røre noe ved meg. Jeg har ingen følelser for han. Han er ikke i min familie. Og han får aldri lov til å være noen særlig stor del i mine barns liv.
Ikke med den måten han oppfører seg på.
Det gikk nettopp opp for meg at mitt barn,kommer aldri til å ha bestefedre eller oldeforeldre. Ikke fra min side ihvertfall. Jeg skulle virkelig ønske at om jeg skulle beholdt deg, så hadde du fått møtt din oldefar som gikk bort for ikke så lenge siden. Du hadde fått høre stemmen hans. Jeg kan fortsatt høre lattern hans. Herregud hvor jeg savner han…
Men uansett,jeg håper du forstår, og jeg håper at jeg får deg tilbake når tiden er rett og ting her er rett. Og at du gir meg en sjangse til å være den gode mammaen jeg vet jeg kan være for deg.
Og selv om at jeg aldri kom sålangt at jeg kjente deg, så savner jeg deg,jeg savner å vite at du er der. Med meg overalt hvor jeg er.
Jeg vet du hadde blitt den beste jenta eller gutten jeg noen gang har møtt.
