Har du det fint?
Har du det fint,lille du?
Er du sint på meg?
Jeg håper du har det fint hvor enn du er, og jeg håper du ikke er sint på meg.
Selv om jeg aldri holdt deg, følte jeg deg.
Selv om jeg aldri sa noe, hørte jeg deg.
Selv om at jeg aldri kjente deg, elsket jeg deg.
Du skulle vært her nå, med meg. Du skulle vært i mine armer nå.
Hvordan hadde livet mitt vært nå om jeg hadde hatt deg her?
Med masse babyting, bamser, bittesmå klær,sokker og sko, flasker og smokker, babyseng, stellebord, bleier, barnevogn… og så mye mye mer.
Og sist men ikke minst, all min kjærlighet jeg har for deg.
Jeg sitter her igjen, med all denne kjærligheten som jeg skulle gitt til deg. Det er tungt, for alt det tilhører deg. Og bare deg!
Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av det… Det ligger gjemt lengst inne i hjertet mitt, og bare venter på at du kanskje skal snu og gi meg en ny sjanse.
Det er gått bare litt over 9 mnd siden jeg viste om deg, og på bare to dager, ble du borte… Første dagen på sykehuset, så fikk jeg vite hvor gammel du var, og om jeg virkelig ville gå igjennom det. Jeg sa at jeg hadde ingen andre valg, jeg ville ikke at du skulle vokse opp uten en far. Jeg ville bare det beste for deg.
Han som jeg var hos, sa at det var veldig voksent og modent sagt og tenkt av meg. Så ble jeg sendt til ei dame, som ga meg en pille som jeg skulle svelge, som skulle stoppe at du voks mer, og så ga hun meg en del smertestillende som jeg skulle ta med meg hjem, for det kunne bli veldig smertefullt når det stoppet.
Jeg ble ferdig, satt meg på bussen hjem, lå å gråt på rommet mitt mens jeg leste om hvor utviklet du egentlig var da. Så var det bare å komme seg til sykehuset dagen etter igjen å bli innlagt.
Jeg ble vist til en seng på et rom der en kompis av meg var og kjæresten hans. Hun skulle igjenna det samme som meg. Tror hun var like nervevrak som meg.
Så kom sykepleieren med to tabletter som hun skulle stikke inn i skjeden for å myke opp alt og at livmoren skulle støte deg ut.
Så ga hun meg mange smertestillende samtidig, og så var det bare å ligge å vente. Smertene ble uutholdelige, jeg var kvalm, svettet, føltes som at jeg holdt på å kveles. Det er den verste smertene som jeg noen gang i mitt liv har kjent!
Det var rett og slett helt forferdelig.
Så skulle jeg gå på do for å se om du skulle komme ut, men istedenfor så kastet jeg opp. Det var hvist ikke klart at du skulle komme ut helt enda.
Så jeg måtte bare gå å legge meg igjen. Jeg prøvde å sove litt, men det gikk ikke. Jeg lå der bare i halvsvima å prøvde å ikke kaste opp på gulvet eller i senga. Jeg tenkte hele den dagen, at jeg ville heller at noen skulle skyte meg. Jeg orket ikke mer. Det var fælt, men fælest å vite at det var deg, deg som var inni meg, deg som jeg strevde så fælt med å få ut.
Så etter noen timer, så kom du, det var uvirkelig. Høre at plutselig treffer noe tungt og stort vannet i toaletten. Det var deg. Jeg følte at jeg skulle besvime med en gang jeg innså det.
Min baby, min nydelige jente eller gutt, ble skylt ned som om at det skulle vært litt papir!!
Jeg hadde ikke ord. Jeg kom ut fra badet og hentet meg en røyk, for jeg tenkte kanskje det kunne hjelpe på nervene mine litt. Men sykepleierne sa jeg ikke fikk lov å gå å røyke enda. Jeg måtte ligge en stund til.
Jeg var fortsatt dårlig, så jeg fikk en varmeflaske til å ha på magen, det hjalp faktisk litt. Så fikk jeg flere smertestillende og sa at jeg skulle bare ringe om jeg trengte noe annet.
Bestevenninnen min var der med meg også, så hun gikk å hentet litt mat til meg og henne, eneste jeg klarte å spise var to små tugger av ei brødskiva med brunost. Jeg måtte be henne om å ta av meg bhen, jeg følte jeg skulle dø av luftmangel der jeg lå. Hele den dagen var uvirkelig. Og jeg vil aldri, aldri(!) oppleve det samme som jeg opplevde da.
Det som er litt latterlig, er at jeg hadde ikke hatt sex på over et år, som da var exen min som var den siste jeg lå med, så var jeg på besøk der et år etter det var slutt mellom oss, og da skjedde det. Hvor sært er ikke det?
Det er helt utrulig skummelt om hvor enkelt det er å bli gravid.
Aldri mer sier jeg bare, det der tok kaka for å si det sånn.
Og nå må jeg leve med at 26 desember, hvert eneste år, hele livet, skulle jeg hatt ei lita datter eller sønn. Hvert år, må jeg ha i hodet mitt om hvor gammel han eller hun skulle vært. Nå skulle hun/han vært 10 dager gammel. Mi lille søte fine nydelige Leah eller min kjekke fantastiske Shawn.
Jeg savner det alltid.
Jeg glemmer deg aldri.
Jeg elsker deg alltid.
Du er alltid i mine tanker og i mitt hjerte. Aldri glem det,vennen.
<3
