Kjæreste, løgner og skuffelser.
Ja, nå har jeg vært sammen med kjæresten min i over 1 år, vi bor sammen og vi har 2 katter ilag. Hvem skulle trodd det?
Kan ikke si at forholdet vårt er perfekt og fantastisk hver dag, men vi holder ut.
Vi har kranglet om unødvendige ting han selv har valgt å gjort mot meg, og det er eneste gangene vi kranglerm pga noe han selv gjør.
Er det noe galt med meg for at jeg ikke vil at han skal lyge meg i ansiktet?
Er det noe galt med meg at han sier at han ikke bryr seg om noen masserer meg, men jeg sier at jeg har et problem med om noen jenter gjør det på han?
Jeg synes ikke det. Jeg synes det skal være en selvfølge at en kjæreste ikke skal lyge til kjæresten sin noen gang! Uansett hva det skulle være.
Jeg synes ikke at at han skal gå å få masasje fra jenter på jobben sin enda han vet at jeg ikke liker det og jeg har sagt at jeg ikke vil han skal gjøre det. Og han i tilegg har sagt at han skal ikke det.
Synes ikke at det skal være sånn i det heletatt. Og så når jeg tar det opp med han at han var fullstendig klar over at jeg ikke syntes noe om det, så begynner han å skal krangle om det?? Og bare sier dritt sånn som “Jaja, jeg skal ikke gjøre det flere gang da”
På den mest sureste måten det går ann å si det på ? Hva faen liksom?
Jeg hadde respektert han om han hadde sagt at han ikke vil at jeg skal bli massert av noen. Jeg hadde aldri gjort det da.
Men han beviser nå at han ikke respekterer meg.
Så da har vi to ting som beviser det.
Han lyver til meg om og om igjen, og han respekterer ikke meg!
Hva er det slags kjæreste?? Fortjener ikke jeg litt bedre enn som så??
Jeg er nervøs hver dag fordi jeg er redd for at jeg skal finne ut av noe han har lyget til meg om, eller gjort noe han vet jeg ikke liker.
Jeg har prøvd å gitt faen å heller leve mitt eget liv og forhold, og heller bare ikke bry meg noe om han gjør. Men det går dårlig.
Jeg både hater og elsker dette forholdet. Det er verdens beste om ingenting skjer, men det er verdens værste når det faktisk skjer.
Jeg elsker å være sammen med han, og i dette forholdet, men samtidig så hater jeg det han gjør mot meg.
Jeg tenker at jeg fortjener en som ikke lyver til meg, en som respekterer meg. Fortjener ikke alle det? Er ikke det det som er et forhold??
Noen ganger lurer jeg på om jeg bare skal la være alt dette, bare snu ryggen til og forlate alt.
Men så godtroanes jeg er, så prøver jeg hele tiden å vente på å se om ting skal bli bedre. Om at han skal respektere meg, og slutte å lyve. De to siste ukene har han vært ærlig, men så er spørsmålet om hvor lenge det blir å vare…
Jeg hater å måtte sitte å grue meg til neste gang det skal skje. Forberede meg på hva jeg skal si osv… Hva faen er det slags forhold???
Men en ting kan jeg love dere og megselv, om dette er det samme om 1 år (14.12.2011) , så er jeg helt ferdig. Da gidder jeg ikke mer.
Im done. Goodbye. Hade. Farvæl. Kos dæ!
Er det ikke meningen at det er begge som skal jobbe med ting? Ikke bare en, og det er den som faktisk blir såret og skuffet om og om igjen??
Faen heller.
